betweenthelines

..og du kan alltid starte på nytt.

Det var to setninger som ble brukt mye på spiseavdelingen på Modum Bad. Intellektuelt sett var jeg helt enig. Jeg vet at innerst inne så er det jeg som bestemmer om jeg skal spise eller ikke, kaste opp eller ikke, kutte meg eller ikke. Det er jeg som velger at jeg skal gi etter for impulsen. Det er jeg som velger å gjennomføre en mer eller mindre planlagt runde med maten.

Men å innse dette. Å ta det innover meg at jeg ignorerer alle de sjansene jeg har til å velge noe annet. Før jeg plutselig sitter der med blodet som pipler ut eller med sjette brødskive godt på vei ned i magen. Det vil jeg sjelden tenke på. Sier til meg selv: Jaja, jeg har jo en diagnose, jeg er syk, så da er det helt greit at jeg gjør dette. Men fakta er at hadde jeg bare stoppet opp. Før første bit eller før jeg fant fram barberbladet. Før jeg åpnet kjøleskapet eller før jeg hentet masse papir, klar til å tørke vekk blod. Før jeg rushet inn i butikken eller før jeg lot tankene drifte inn i en se-blod-og-føle-smerte-dagdrøm. Hadde jeg bare stoppet opp, spurt meg selv om hva som foregår, lagt en plan for noe annet jeg heller kan gjøre og sagt til meg selv at Tuva, du klarer dette. Ja, da kunne jeg kanskje klart det.

Det er fryktelig vanskelig å la være og overse valgene. Hodet koker av stress. Følelsene er underaktivert og får for liten plass. Du vingler rundt, i en transe av forvirring. Det føles som om du skal sprenges. Noe drastisk må skje. Den tilstanden du er i, den er ikke til å holde ut. Du vet hva som er den kortsiktige løsningen, den ufornuftige, dog veldig hurtiglindrende veien å gå.  Flyktige tanker om valg er nesten umulig å henge seg på. Men bare nesten umulig.

I går endte jeg på riktig side av veien i en situasjon hvor den lette løsningen hadde vært å spise masse, masse, masse og henge over doen etterpå. Jeg hadde møtt min største bulimitrigger, nemlig når jeg blir utsatt for krangler eller høylytte diskusjoner. Jeg trenger ikke være involvert i samtalen en gang, jeg bare takler ikke å høre på. Jeg blir redd, fortvilet, lei meg og usikker. Agerer ofte med å bli sint, for å dekke over tårer som vitner om sårbarhet. Å være sint er en følelse jeg virkelig ikke klarer. Da kommer tankene om at jeg er slem og videre utspinner det seg i at jeg fortjener straff. Alt dette foregår i underbevisstheten, der og da har jeg kun overskudd til å kjenne en sterk utålmodighet og et indre kaos uten like. Å numme det hele ut, ved å dytte inn kilovis med mat og la det komme i retur etterpå, det føles som om det er det eneste valget jeg har. Men etter tre måneder på Modum, så har intellektet fått litt mer kraft i stemmen.

Jeg var på vei hjem til meg selv. Ute og kjørte. I hodet mitt var jeg i gang med å regne på hvilken pengesum jeg kunne bruke og hvilken søndagsåpen butikk jeg skulle velge. Jeg visste at jeg egentlig var utslitt og helst trengte å gå rett i seng. Men kropp og hodet var nesten adskilt og slitenheten var nå bare en svak fornemmelse. Røde trafikklys gav meg tid til å huske dette med valg. Skal, skal ikke. Om jeg bare kommer meg inn døren hjemme, uten bæreposer med mat, da klarer jeg å velge sengen. Jeg var usikker på om butikken var oppe, siden det var ganske sent. Etter tredje røde lys fant jeg et komprimiss mellom meg og spiseforstyrrelsen. Hvis butikken var stengt, så skulle jeg ikke dra til 7/11 eller Deli DeLuca. Nei, da var det rett hjem. Inni meg ba jeg en bønn om at butikken skulle være stengt, samtidig som at smaken av ordene "Tuva, dette klarer du" ikke var særlig god.
Butikken var åpen. Jeg handlet. Surret rundt i butikken, i min spiseforstyrrede transe og var livredd for å møte på noen kjente. Men noe i meg var tydelig skuffet. Hadde jeg ikke bedt om at butikken skulle være stengt? Hadde jeg ikke allerede da tatt et valg? Den tanken gav meg styrke til å velge og legge matvarene bak i bilen, sånn at jeg ikke kunne begynne å spise før jeg var hjemme. Stresset og fortvilet trampet jeg opp fire etasjer og låste meg inn i leiligheten min. Trygg fra verden der ute, nå var det bare maten og meg. Neste valg var å legge maten inn i kjøleskapet. Lukke det. Ikke spise før jeg hadde skiftet til behagelige klær og satt på tven. Plutselig valgte jeg pysjen og pusset tennene. Vips var jeg under dynen og satte på en ny episode av Grey's. Sovnet vel en time senere.

Jeg tok et valg. Jeg valgte å ikke gi etter for impulsen. Jeg valgte å være noe annet enn spiseforstyrret.

Du har alltid et valg, spørsmålet er bare om du våger å tro at du har det. Velger du feil en gang, så får du en ny mulighet neste gang. Du kan starte på nytt. Allerede ved neste måltid eller neste gang barberbladet roper på deg.
Kan jeg, kan du. :)


(Bildet er googlet)