Jeg har flyttet til tuven.me, besøk meg gjerne der! :)

Jeg flytter bloggen min, grunnet en uønsket leser jeg vil kvitte meg med.

Hvis du ønsker min nye adresse, ta kontakt på mail: bloggtuva@gmail.com, facebook eller twitter. Eller legg igjen en kommentar her med mailadressen din, så skal jeg sende deg den. :)

Håper dere vil fortsette å følge meg! <3

Pip.

Jeg er lei. Å være innlagt er så vanskelig. Så vanskelig at jeg ikke tror jeg kan beskrive det godt nok, mangler ordene.

Maten er vanskelig, ja, off course. Men det går fremover. I går klarte jeg 3 av 4 måltider. Men inntaket var under halvparten av hva anbefalt kcalmengde for en voksen kvinne er, så vet ikke helt om jeg kan kalle det suksess. Ingen overspising og oppkast da, det er vel det som er min største utfordring nå, derfor må jeg være fornøyd.

Ellers har jeg hatt en marerittfri natt i natt. Litt lite søvn, men det er utrolig deilig å slippe og våkne i panikk med en intens frykt som lammer hele kroppen. Deesuten føler jeg også en viss kontroll over selvskadingen igjen.

Men dette koster. Jeg er såååå sliten. Vil helst ikke være med på turer hit og dit, morgentrim, møter og andre sosiale aktiviteter. Må tvinge meg selv. Skjønner jo at det ikke er godt for meg å bare ligge i sengen hele dagen. Men det er det jeg helst vil. Sove. Høre på musikk. Være i fred.

Også vil jeg hjem. Eller bulimien vil hjem. Den hater dette her. Den har aldri likt seg på steder som dette. Jeg pleier som regel bare å overspise og kaste opp når jeg er hjemme, så det å være her er en ramme for å holde de bulimiske symptomene undertrykt.
Angsten stiger betraktelig, når jeg ikke har min vante måte å få utløp for kaoset inni meg på. Jeg føler meg klaustrofobisk. For å holde ut må jeg stadig minne meg selv på at jeg ikke skal være her så lenge, nå er det bare 4 døgn igjen. Etter det kan jeg stupe inn i bulimien igjen. What a life. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kan kaste fra meg den helvetes sykdommen. Hvorfor velger jeg den?
Tanken er hele tiden at jeg ikke fortjener mat. Jeg fortjener ikke å spise alt det gode som alle andre kan trøkke i seg 4-5 ganger om dagen. Næringsdrikk er det eneste som er tillatt. Fordi det føles ikke som mat, og da slipper jeg å forholde meg til selvstraffing etterpå. Men med denne strenge holdningen, med denne restrikte tankegangen er det akkurat som om jeg til slutt mister hodet. Det tipper over og plutselig er jeg i butikken, full konsentrert om mat, mat, mat. Hva skal jeg lage, hva blir minst oppvask, hva kommer lettest i retur og hva kan gi minst mulig stigning i blodsukker slik at jeg slipper heavy blodsukkerfall etterpå osv.. Mattankene bare kjører og jeg har ikke en tanke for noe annet. Spise, kaste opp. Det er det eneste som er viktig. Følelsesmessig er jeg ikke tilstede. Først når jeg er ferdig spist og spydd, har vasket opp og ryddet og fått tatt en dusj, da kan jeg slappe av. Jeg føler meg som regel helt jævlig da. Utslitt og skjelven. Mislykket og skamfull. Men det er bedre enn hvordan det føltes inni meg, før bulimien fikk boltre seg. Jeg kan senke skuldrene. Vet ikke om noen annen måte å oppnå den roen inni meg på.
Ååh, at det skal være så vanskelig. Nå er jeg så frustrert og fortvilet og klokken er bare 7 (om morgenen). Hvordan i pokker skal jeg holde ut denne dagen også? Vet vel allerede at jeg ikke kommer til å klare det, har et vindu klart allerede. Med time på Modum i dag, er ikke veien hjem til min leilighet lang. Hvordan jeg skal finne styrken til å ikke dra hjemom, men heller rett tilbake til avdelingen etter Modum, aner jeg ikke. Bulimiske krefter er så sterke, angsten er så stor. Det er så vondt, vondt, vondt å holde ut.

Akkurat nå ser jeg lite håp og lite mening, denne innleggelsen minner meg bare på hvor utrolig vanskelig det er å bekjempe spiseforstyrrelsen. Og at jeg ikke har styken til det. Ser for meg et evig spiseforstyrret liv. Selv om jeg nok finner en balanse i det. Hvis bulimien får litt plass hver dag, så kan jeg også få noen timer til å leve. Det er ikke det jeg vil, det er ikke det jeg ønsker meg, men når jeg sitter her og kjenner på hvor forbanna vanskelig det er å skyve vekk bulimien, så vet jeg ikke annen råd enn at jeg bare må akseptere at det er sånn livet mitt er.

(Jeg hater å være negativ, jeg er ikke en som gir opp. )

Spiseforstyrrelsen er som den jævla irriterende fluen som svirrer rundt hodet ditt og nekter å forsvinne. Du kan prøve å drepe den, men med fasettøyne ser den jo søren meg angrepene dine uansett fra hvilken vinkel du prøver å nærme deg den. Lynkjapt sitter den plutselig på nesen din og ler av deg.

Jeg er kjempesliten og kroppen merker tydelig at den ikke har fått det den trenger av næring den siste tiden.
Full av selvbebreidelse, prøver jeg å nå igjennom med fornuftens stemme.
For hva pokker tjener jeg på dette?
Jeg er svimmel, deppa, sur og ukonsentrert. Jeg orker ikke å være sosial. Søvnen er liten og vond. Angsten piner meg hele kvelden. Redd for meg selv, redd for andre. Det er faen meg ikke et liv.

Alt dette VET jeg at blir bedre om jeg bare velger å beholde litt næring. Sadisten i meg elsker likevel den flua.

I morgen legges jeg inn. 7 dager er det jeg får til å finne et slags fotfeste.
Bukke, nikke, neie, sa jeg.
Noe i meg føler likevel ikke at dette er nok. Det kan kanskje gi meg en fot å balansere på. Selv om jeg har god balanse, så hadde det vært utrolig deilig å kjenne bakken under begge føttene samtidig. Men det er utrolig vanskelig å be om enda mer hjelp. Og helt ærlig, jeg tror ikke jeg får det. Det er ikke plass.

Nå er det jeg som føler meg som den flua. Som buzzer rundt behandlingssystemet og maser på hjelp. Men uten fasettøyne, så bakholdsangrep er fullt mulig. Jeg flyr vekk etter et par slag, med en brukken vinge.

Jeg hører stemmen om og om igjen i hodet: 7 dager er alt du får.

Jeg føler meg så kravstor. (KravSTOR- ikke rart jeg prøver å gjøre meg selv mindre.)
Fortjener jeg virkelig denne innleggelsen? Er den egentlig ment for andre? Jeg forstår ikke. Jeg blir lei meg. Sår. Mindreverdighetskomplekset i meg suger til seg næringen.

Jeg vil bli frisk.

Kanskje jeg skal skrive det i pannen min denne uken. I tilfelle noen skulle bli blindet av symptomene mine.

(Vel, her har jeg jo ikke akkurat begge bena plantet på jorden. Men det gjorde ingenting, fordi det var gøy å sveve..)


Laila skrev forresten et kjempebra innlegg i går som jeg vil anbefale. Om ventelister for innleggelser innen psykiatrien og særlig da mtp spiseforstyrrelser. Du kan lese det her.

DeDunk. DeDunk. DeDunk.
Kroppen klør innvendig.
Det prikker og stikker.
Der du ligger i senga, helt i ro. Øyelokkene roper etter mer søvn.

Men du kan ikke. Tankene sier nei.
Opp og ut, er det du skal.
Bote for gårsdagens synder.
Et diffust minne, likevel med tydelig spor i selvfølelsen.
Fleskelår, fleskerumpe, fleskemage.

Men jeg er sliten, tørst og sulten. Kan jeg ikk... NEI!! Er du blitt tjukk i huet også, eller?
V-v-vann? N E I.  Ut og løp. Gjør deg fortjent. Så kan vi snakkes.




Tusen takk utholdende kropp, med lave hvilepuls.
Tusen takk til smertelindrende endorfiner og pushende adrenalin.
Tusen takk til verdens beste Nike-sko. You make me fly.
Tusen takk til Usher og resten av navnene på spillelisten.
Tusen takk til naturen som distraherer med alle sine sanseinntrykk.

Dere er på min side i en ellers ganske så smertefull tvangshandling.

Gonna push it to the limit, give it more.

Jeg er et tuvatek.

Jeg har
årevis med seksjoner,
månedsvis med hyller,
ukesvis med rader og
dagesvis med kategorier.

Fylt med mange forskjellige tuvaer.

Her jobber tuvatekaren.
En grå og trist liten skapning.

Hun hadde en gang roser i kinnene.
Og langt, gyllenblondt hår.
Glitrende øyne og alltid et smil på lur.
Det var på den tiden da seksjonene ikke var så mange.
Da hennes oppgaver var enkle:
Holde oversikt over alle tuvaene.
Gå ut i verden og finne nye tuvaer.
Fine tuvaer. Med kreativt og nyttig innhold.
Tuvaer som gjorde henne glad når hun satt de inn i månedene.
Det var vakre kategorier og fargerike rader.

Tuvateket var lenge et godt sted å være.
Mange kom og lånte tuvaer.
Og de likte å  titte i tuvaene, så de tok godt vare på dem.
Leverte alltid tuvaene tilbake i god behold.

Men så en dag endret alt seg.
Tuvatekaren kom på jobb og merket at noe var annerledes.
Selv om alt så tilsynelatende likt ut i tuvateket.
Men annerledesheten var etterhvert til å ta og føle på.
Nye, fremmede lukter. Møkkete tuvaer i uklare dager.
Dunklere lys kledde tuvateket

Hun prøvde å vaske vekk skitten.
Bringe inn velduftende blomster.
Fylle radene med vakrere dager.
Åpne vinduene for å slippe inn et klarere, sterkere lys.
Alt for å holde de besøkende fornøyde. For at de ikke skulle merke noe.

Men det ble bare vanskeligere etterhvert som nye seksjoner kom til.
Det hjalp ikke at radene var pene og at blomstene duftet som himmelen.
Hun merket et begynnende rot i kategoriene. Hun klarte ikke plassere tuvaene riktig.
Entropien var ikke til å stanse.
 
Likevel fortsatte hun å låne ut tuvaer.
Men smilet hennes var ikke det samme.
Det var påtatt. Håret ble tjafsete og hadde mistet sin glans.
Øynene glitret fremdeles da.
Men om du hadde sett nøye etter så hadde du merket en dyp anstrengelse bak blikket.

Så kom dagen da hun ikke lenger kunne holde oversikten.
De utlånte tuvaene var slitne og ødelagte i kantene.
Hun kunne ikke lenger skille de fra hverandre. Hun så ikke forskjell.
Bare plasserte de tilfeldig rundt i tuvateket etterhvert som de ble levert tilbake.

Antall faste besøkende gikk ned.
Tilfeldige snublet innom, men gikk fort ut igjen. Uten å låne en eneste tuva.
Åpningstiden ble innskrenket.

Bare noen trofaste besøkende kom hver dag til tuvateket.
Ikke lenger for å titte så mye i tuvaene, men mer for hjelpe tuvatekaren som stadig ble mer sammensunket i kroppen. Det så ut som om hun bar en hel verden på sine skuldre.
De prøvde alt de maktet å med hjelpe henne med å rydde opp der det engang hadde vært så godt å være.
Tuvatekaren så deres desperasjon. Det gjorde henne trist.
Hun prøvde å belønne deres hjelpsomhet med å låne ut de nyeste tuvaene hun fant der ute.
Det gledet de besøkende noe. At hun fremdeles prøvde å gjøre jobben sin på tross av den vanskelige tiden.

Helst ønsket tuvatekaren å stenge tuvateket.
Kanskje bare for en liten stund, så hun kunne finne igjen alle tuvaene.

En dag begynte månedsvis med hyller å rase sammen.
Tuvaer lå sprett utover gulvet.
Tuvatekaren ble tvunget til å stenge.

Heldigvis hadde hun minnene om de engang fargerike tuvaene.
De var godt bevart i hjertet hennes.
Derfor valgte hun å ta fatt på den tunge jobben.
Tuvateket skulle bygges opp på nytt.
Tuvaene skulle få nytt og sterkere omslag, bare innholdet skulle bevares.

Arbeidet var hardt, tidvis veldig vondt. Smerten av å lese i alle de glemte tuvaene kunne være uutholdelig.
Men hun måtte det for å finne ut hvor hun skulle plassere hver eneste lille tuva.
Etter riktig dag, i den korrekte uken og i den rette måneden.

Nymalte og mer solide hyller måtte settes opp. I seksjonene, der hun fant spor av de gamle.

Dag for dag jobbet hun iherdig med å fornye tuvaene.
Etterhvert som hun tittet igjennom tuvaene, begynte hun også å oppdage hvorfor det en dag for mange seksjoner siden plutselig hadde føltes så annerledes.

Noen hadde brutt seg inn i tuvateket, utenom åpningstiden.
Illeluktende, grove never hadde tatt for seg i radene med tuvaer.
Dratt tuvaene inn og ut. Bladd i dem med uforsiktige, møkkete fingre.
Det måtte være årsaken. Hun kunne ikke skjønne annet.
Dessuten viste noen av tuvaene spor av dette.
Tydelige skitne fingeravtrkk på tuvaer som hun visste hadde vært rene i fargen.

Sakte, men sikkert fikk tuvatekaren mer oversiktig.
Hun kunne åpne tuvateket av og til.
Men hun hadde laget et reglement for de besøkende. Det var visse kriterier for å slippe inn.

Du måtte ha rene hender og et godt hjerte.
Åpningstidene måtte respekteres og tuvaene kunne ikke lånes for lenge av gangen.
Dessuten var det visse seksjoner som ingen andre enn tuvatekaren fikk adgang til.
De seksjonene som tuvatekaren enda ikke at fått ryddet opp i. Der det enda manglet tuvaer.
Tuvaer som kanskje noen ikke hadde levert tilbake, som hun måtte ut for å finne.
Noen tuvaer bestemte hun seg også for at aldri skulle være til utlåns.
Slik måtte det være.

Utlån av tuvaer i de nyeste seksjonene var hun ekstra nøye med.
På tross av at tuvateket hadde vært stengt og arbeidsmengden hadde vært stor, så hadde hun likevel vært ute å funnet nye tuvaer.

Disse tuvaene skal slippe å havne i gale hender. De skal kun bli behandlet med omsorg og kjærlighet.
Fargene skal bevares like sterke og vakre frem til den dagen tuvateket er fullkomment.

Men det er langt frem i tid.
Dagesvis, ukesvis, månedvis og årevis frem i tid vil tuvateket være fylt.
Med innholdrike seksjoner, spennende hyller og rader med klokhet

Kategoriene vil bestå av tuvaer som vil bringe frem ditt smil, få deg til å felle en tåre eller kanskje gjøre deg sint.
Men tuvaenes sider vil gi deg mening.
Det vil være en vakker sammenheng og en lykkelig slutt.

Jeg er et tuvatek. Og en dag skal jeg kjenne det inn og ut.

DET FINNES OGSÅ GODE FLASHBACKS:

♥ Regntunge sommerdager, hvor bestevenninner sitter inne og spiller Monopol. Game on. Slue blikk, utspekulerte, kriblende tanker. Pokerfjes. Dårlige tapere og dårlige vinnere. Misstemning. Men så ekte og så på sin plass. Øyeblikk med fullstendig latterkrampe. Og NO HARD FEELINGS etterpå. Herlig! ♥

♥ En lang natt på på byen, hvor timene fløy innholdsrike av gåre. Fordi venninnene var ute på karaokebar. Null promille. Alt som trengtes var en relativ folketom sommerhverdagskveld i Oslo på en heller sliten bar, der kun de tre jentene var de som hadde interessere i å bruke pubens karaokeanlegg.
Jeg våknet dagen etter med en myk heshet i stemmen. Myk, fordi sjelen min var full av balsamerende lykke. Men selvfølgelig ufornektelig sår i halsen etter at stemmebåndene var presset til sitt ytterste i sanger som You Oughta Know og Black Velvet. Med reprise.
Jeg elsker å synge. Selv om stemmen er så som så, men jeg elsker det- har jeg sagt det?
Og så er jeg velsignet med at en i gjengen har en soul i stemmen sin som gjør deg varm i hjertet og kald og nuppete i huden. Stum av berundring og stoltest i verden over å kjenne henne. Ble nesten litt starstruck den kvelden. Ovenfor en som jeg kjenner så godt. Det er creds!
Men hun viser sjelden sitt talent på en scene lenger. (Angelica, syng mer!) ♥

Jeg må bare hente fram disse øyeblikkene nå. Selv om det gjør litt vondt, fordi det i dag virker umulig å være trygg på lykkelige følelser. Jeg tør ikke, når jeg vet hva som sitter i meg av motsetninger.
Jeg forventer ikke evigvarende lykke. Men vedvarende. Det savner jeg.



Nydelige Dagmara kom med følgende kommentar på gårsdagens innlegg:

"...Jeg fikk likevel umiddelbart en tanke som jeg mener å ha lest et sted; at det skjer gjerne noe med de destruktive tankene når vi for alvor tar opp kampen mot dem: de gjør seg liksom sterkere (for en kort periode), sånn at vi får en følelse av at kampen er i gang. Vet ikke om det ga noen mening? Det er litt sånn dobbelt det der - en kan velge å tolke det dithen at det destruktive blir sterkere - men jeg ser litt annerledes på det - jeg tenker at vi blir sterkere til å kjempe imot. Du tapte kanskje et slag. Men krigen vinner du hele tiden, for hvert sekund som går."

Sånn tenker jeg også at det er. Det blir en kamp for å klare og holde seg i kampen. Du har deg selv som din største motstander, men samtidig også som sparringspartner. Du kjenner triksene, du har inside-information på hvordan du skal slå deg selv i bakken. Med intensjoner om å fordrive de destruktive og fiendtlige tankene. Heh, minner meg om en gåte:
-Hva får du om du krysser en pitbull med en collie (Lassie-hund)?
-En hund som først biter av deg armene og så løper og henter hjelp. 

Jeg gjør meg selv svakere, for at jeg en dag skal føle meg trygg på hva som bor i meg av styrke.

Hvordan kan du vite hva du har, om du ikke vet hva du ikke har?

Jeg vet litt mer nå, etter disse dagene. Jeg vet at jeg kan stå en liten stund på to ben, selv om jeg har en redusert bevissthet. Bokstavelig talt.
Det klarer kroppen min og det klarer sinnet mitt også. Konklusjon basert på erfaring.

Men nå orker jeg ikke å reflektere mer. Hvile er et sterkt våpen mot de slemme tankene. Det vet jeg også litt mer om nå.


Men før jeg gir meg:

For å gi litt fôr til en debatt jeg prøver å skape. Som flere av dere allerede har hengt dere på, nemlig:
HVOR ER DEN PSYKIATRISKE KRISEHJELPEN I HELSENORGE? Når du ber om den i fredstid, før du har nådd krisemaksimeringspunktet? Du ønsker å være preventiv. Unngå at skattebetalerernes penger sløses med.
En telefonsamtale kunne vært nok.
Det koster grovt sett ca 40 000 kr for et døgnopphold på sykehus. (1,2 mill kr for en levertransplantasjon.) Les kilden til tallene på regjeringen.no-sidene her.

Det gikk "bra" i går, likevel. Jeg slet med stor selvskadingstrang og "valgte" derfor å la bulimien redde meg. Og heldigvis, etter mange dager med minimalt væske- og næringsinntak, gikk jeg nesten i bakken etter to runder med masse mat inn og ut. Kroppen var så skjelven og utslitt til slutt at jeg måtte bare krype under dynen. Da ble det ingen selvskading. (Med ordbruken "heldigvis", mener jeg at for meg er det bedre å spise og spy, enn å miste kontrollen med barberbladet.)

Kritikeren i meg sier til meg nå at jeg selvfølgelig burde prøvd hardere. Altså ikke falt for bulimisk selvskading, men heller prøvd å ringe selv til Akutteamet.
Men, hey! Det har jeg prøvd før... Og ja, så var det denne telefonangsten.

Alle de gode ordene fra dere hjalp masse da. Jeg ble rørt til tårer flere ganger. ♥ ♥ ♥ Tusen takk!

Natt til mandag 4. juli:

Klokken er midt på natten og selv om jeg er stuptrøtt etter bare noen få timers søvn, våger jeg ikke å fortsette livet i drømmeland.
For det er mareritt. Ekle, merkelig mareritt. Dissosiative mareritt, om det er noe som heter det. De gir ikke mening, den eneste gjenkjennbare følelsen er frykt.
Frykt for abstrakte, uforklarlige strømninger som spinner rundt meg og inni meg. En verden uten logikk. En ukjent verden, hvor alt er navnløst. Jeg forstår ikke hva noen ting er. Det er bare ekkelt og veldig skummelt.
Jeg vet ikke om det er jeg som eksisterer eller om jeg bare er en fantasifigur.
En puslespillbrikke som har havnet i feil puslespilleske.
Jeg vil ikke sove mer.

I skrivende stund befinner jeg meg i en sykehusseng. Fjerde natten på rad som jeg sover her. Festet med en veneflon på håndbaken er jeg lenket til en beholder med en livreddende væske. Forhåpentligvis vil dens virkning gi utslag i en blodprøve som vitner om at leveren min er på bedringens vei.
Onsdag kveld tapte jeg et slag mot Straffe-Tuva. Det gikk så veldig galt. Jeg merket tidlig at det ville bli en tøff kveld. Jeg ringte nummeret i telefonlisten min. Nummeret til de som hadde sagt at de kunne hjelpe. De jeg trodde kunne hjelpe. Men nummeret ble lagret for et år siden og nå tilbød det ikke lenger den type hjelp jeg trengte. Damen i røret gav meg et annet nummer. Det kostet meg mye å ta den telefonen, jeg klarer sjelden å be om hjelp før det går helt galt. Så med en ny telefon å ta, krevde stemmene inni meg mye overbevisning for å la meg prøve å ringe på nytt. Telefonangsten min er skyhøy. Og verre blir det når deler av meg er designet for å destruere...

Eller beskytte?

Beskytte mot de sterke flashbacksene. Minnene som går ut av proporsjoner. De blir større enn hva som er skapt for et menneskesinn å romme.

Det er som om jeg sitter millimeter fra et kinolerret. Øynene har ikke sanseceller nok til å ta inn hele bildet. Heller ikke hastigheten av glimtene som kastes mot meg kan prosesseres. Perspektivet finnes ikke. Men likevel trenger bildene seg inn. Hodet sprenges. Lydene er også langt over smerteterskelen høye. Ørene har ikke kapasitet til å overleve bråket. Tortur.
Jeg må ha hjelp. Jeg er desperat. Jeg vil bare overleve og ikke eksplodere i fillebiter.

Det nye oppgitte telefonnummeret er også feil. Jeg settes videre. Fem mennesker snakker jeg med. Alle ber om navn og personnummer. De har meg i filene sine. De vet hvilket uføre jeg kan havne i. Likevel ber siste person jeg snakker med meg om å ringe fastlegen neste dag.
Ingen krisehjelp å få.

Det neste er som skjer er sløret, stykkevis og delt i hukommelsen min. Men det var piller. Selvskadende piller. Ikke de som dreper momentant. Og det var barberblad og dype kutt. Etterfulgt av en 24-timers tornerosesøvn.

Et døgn senere ringer det på. Og jeg bråvåkner.
Pappa, som alltid er påkoblet sin datters smerte, like mye som han også kjenner sin datters ønske om å leve, har kommet for å bevise at han alltid vil passe på meg. At han er min pappa. Han har fulgt sin magefølelse og sitt instinkt. Men min skam er stor. Jeg vakler bort til callingen og svarer med min svake, snøvlete stemme.
-Alt er bra, pappa. Jeg vil ikke slippe deg inn.

Han ber, men jeg sier nei. Jeg vil ikke at han skal se meg slik. Tenk om han vil slutte å elske meg. Jeg tør ikke ta sjansen. Han måtte heller avvises.
-Hadet, pappa. (Jeg elsker deg.)

Callingtelefonen henger ned fra veggen. Jeg klarte ikke å legge på ordentlig før jeg deiset i bakken. I noen minutter(?) er jeg bevisstløs, før jeg våkner av at hele magesekken vrenges og det lille som fantes av innhold ligger utover gulvet. Jeg griper mobiltelefonen og ringer på ambulansen. Litt styrke fra min overlevelsesdyktige kropp får meg på to ben og jeg klarer å feste callingtelefonen til veggen igjen. Vet at jeg må det, for at det skal være mulig å slippe ambulansepersonalet inn. Deretter vasker jeg vekk det ekle fra gulvet, denne gangen er det skammens styrke som hjelper meg. Sjanglende rundt i min lille leilighet putter jeg rene klær, mobiltelefon og lader i en sekk. Synker sammen ved telefonen og tvinger meg til å være våken i noen lange, nesten evighetsvarende minutter. Til hjelpen endelig er der og jeg kan slippe de inn. Viser til tomme pilleesker. Deretter støttes jeg ned fire etasjer før jeg endelig kan legge min slitne kropp på en båre. Der lar jeg alt av styrke og overlevelsesinstinkt hvile. Alt jeg tenker, når jeg ligger i den lysende, gule bilen er at jeg klarte det.

I saved myself.

Leveren min har det ikke bra. Den psykiske smerten er stor. Men jeg er på rett plass. Så snart jeg kan frigjøres fra stativet med væsken som pumpes milliliter for milliliter igjennom slangen og inn i kroppen min, så skal jeg videre. Til et sted hvor hjelpen ikke er mange telefonsamtaler unna. Faktisk ingen telefonsamtaler må til. Jeg skal til et sted hvor hjelpen er rett utenfor døren. Hvor alt jeg trenger å gjøre er å stikke hodet ut fra mitt tildelte rom, og så er erfarne, dyktige, trygge og komptente mennesker der til min unnsetning. Før Straffe-Tuva slår pusten ut av meg og vinner nok en kamp. Og der skal jeg være til jeg har bygget opp min styrke og ikke minst min tro på meg selv.
Min tro på jeg fortjener alt annet enn straff.


(Vonde dager på sykehuset, men Grey's anatomy og dagboken, samt snille, flinke sykepleiere hjalp på. Ellers et heller gretten blikk på min faste følgesvenn, Mr Medisin Pump. PS! Don't press play- for dette er ikke et liv du vil leve. Foto: Tuva, juli-11)

Mandag ettermiddag:

Leververdiene synker. Fremdeles altfor høye, men nå kan leveren selv ta seg av regenereringen uten medikamentell behandling intravenøst. Men jeg må tilbake å ta blodprøver, for å være sikker på at det ikke har oppstått noen varig leverskade.
Jeg er så takknemlig for at jeg er i god behold. Det er så fryktelig vondt at jeg kan skade meg selv på denne måten. Jeg kjenner på en tristhet, det er en ny følelse. Men jeg vet hvorfor jeg føler den. For jeg har faktisk endelig begynt å bli glad i meg selv.
Jeg liker å leve!

Nå er jeg skrevet ut og sitter hjemme. En liten pust i bakken, i mitt eget hjem og jeg senker skuldrene. Jeg vil bli oppringt flere ganger i kveld av en psykiatrisk vakttjeneste. Full oppfølging og det er akkurat slik jeg vil ha det. Ingen slitsom innleggelse på akuttpost. De rammene passer ikke meg, fotfølging og ansvarsfratakelse trigger bare den trassige, lille Tuva'n i meg. Og hun har jeg lite styring på. Hennes oppførsel trenger jeg ikke nå.
Det er mye hjelp i vente. Jeg har time i morgen hos psykiateren min. På torsdag skal jeg i forvernsamtale, for jeg vil legges inn frivillig på en psykiatrisk åpen avdeling. Et sted som jeg har vært mange ganger før. Der føler jeg meg trygg. Bare vissheten om at jeg skal dit holder meg rolig innvendig nå.

Dette ordner seg.


(Venter på utskrivelse og benytter tiden til å glede meg over at jeg med hånden på hjertet for første gang kan si at jeg er mye nærmere livet enn jeg er døden. Foto: Tuva, 4. juli-11)

Jeg vet og vet ikke hva jeg skal skrive...

For jeg er lei av å skrive om nedturer. Jeg er lei av å tegne et bilde av en jente hvor livet går fra topp til bunn og bunn til topp annenhver dag. Jeg er møkkalei.
Og jeg er så L E I av å måtte samle sammen alle bitene av meg selv og lime de sammen med et lim som jeg tror skal holde. Hver gang- den samme optimismen. Hver gang- den samme skuffelsen.
Limet holder aldri.
Selv om det er sånn det er. I know. Sånn er livet, liksom. Blæh. Jeg spyr av meg selv.

Vurderingssamtalen i går på Modum Bad Oslo gikk bra da. Psykologen jeg snakket med var kjempeflink og jeg klarte å holde meg ganske så fattet. Startet med å prate om at jeg var nervøs. Jeg fortalte at jeg gruet meg fordi jeg var redd for å prike borti vonde minner og for at jeg skulle havne ut i en skamgenererende dissosiasjon. Hun foreslo at jeg skulle finne noe i rommet som jeg likte å se på, som kunne ta fokuset mitt fra det som foregikk på innsiden og gi meg virkeligheten tilbake. Hun hadde også en liten kurv med forskjellige steiner, små bokser, kosedyr, en liten ball og en flaske med en sterk lukt, alle ting som kan vekke sansene og hjelpe med å beholde tilstedeværelsen. Jeg så et kort på veggen hvor det stod skrevet SMILE.
Bokstaver som jeg kan bytte om på og lage nye ord har blitt en metode jeg ofte bruker for å overdøve tanker. Riktignok blir jeg kjempefokusert på det da og klarer ikke å følge med på hva som skjer rundt meg, men det holder meg i det minste på plass. Kleenenxboksen på kontoret til psykiateren min, med ordet ANSIKTSSERVIETTER påskrevet, har blitt studert og stokket om på så mange ganger at jeg til stadighet har ordet ufrivillig på hjernen.
Etter at jeg hadde lekt med SMILE-bokstavene så lenge jeg ville, ba hun meg om å finne noe annet jeg kunne rette fokuset mot. Jeg valgte å se ut av vinduet, for det minnet meg om at sykkelen min stod parkert utenfor, og en tur på den skjerper jo virkelig sansene. I tillegg plukket jeg ut en kantete stein fra kurven, men den klarte jeg ikke holde så lenge på, fordi tvangstanker om at den var dekket av andres svette hender og bakterier fikk angstnivået og behovet for å vaske hender til å stige betraktelig. Og jeg tror ikke det var hensikten.

Uansett, samtalen gikk som sagt bra, vi snakket mest om symptomer og ingenting om traumene. Jeg fikk tilbud om plass i en gruppe og det blir mest sannsynligvis fra høsten av. Godt at det ikke var årelang venteliste, jeg er en smule utålmodig nå.


Når det gjelder spiseforstyrrelsen, er motivasjonen under stolen. Jeg prøver å dra den frem, men krefter i meg holder den også tilbake. Et maktspill foregår i hodet mitt og gjør meg gal. Flere seire til den destruktive stemmen og da daler naturlig nok motivasjonen.

At det skal være så vanskelig, jeg er så innmari sliten. Jeg bare lukker øynene og håper at en bølge med positive tanker kan skylle over meg snart og gi meg litt styrke. Vil helst bare flykte unna. Eller bare rase av gåre til fremtiden. Til et sted hvor alt er annerledes. Til et sted hvor annerledesheten i meg hører hjemme.



Jeg hadde et lyd-flashback i går som ikke vil slippe. Den skumleste stemmen i verden sier til meg gjennom sammenbitte tenner, noen helt fatale ord. Innvendig føler jeg meg 4 år gammel og livredd. Og jeg er nok det. I hvert fall første gang jeg hører ordene.

Hvis du ikke holder kjeft nå, så skal jeg drepe deg.

Plutselig ble det veldig logisk og forståelig for meg hvorfor jeg kan få kjempeproblemer med å snakke. Som de gangene jeg dissosierer og føler at hele stemmebåndet dekkes av en seig, tyktflytende masse. Ordene som kommer er like tunge som lydstrømmen fra en båndopptaker som spilles baklengs i slowmotion. Eller så hender det jo at jeg ikke får frem et eneste ord. Som om hjernen har glemt hva lyd er.

Funfacts fra Wikipedia, bildet er linket:


Dere er flotte, forresten. Her er jeg, omtrent ute av stand til å svare og kommentere tilbake. Likevel fortsetter dere å gi. Nydelige, hjertevarmende ord. Tusen takk.


I dag trenger jeg å skrive et innlegg fylt med motiverende tanker og beretninger om mestring. Fordi jeg føler at jeg går på line om dagen. Jeg balanserer bortover etter alle kunstens regler og foreløpig er jeg god på det. Men hvis jeg faller, så vet jeg ikke hva som venter meg på bakken. Spiseforstyrrelsen vil at jeg skal gi opp og slutte å kjempe så mye i mot. Jeg jobber beinhardt for å ikke høre etter. Jeg snakker høyt med meg selv for å overdøve stemmen som sier "kutt ned litt på inntaket her, kvitt deg med næringen der, vei deg osv." I bilen på vei hjem i går hadde jeg vinduet oppe og plutselig ropte jeg "NEI!" kjempehøyt, så mannen som satt i bilen ved siden av (som også hadde vinduet oppe) skvatt! Hehe, da måtte jeg le av meg selv. Jeg skulle bare si ifra til bulimien at jeg ikke skulle innom butikken og kjøpe masse mat. Crazy, men det funket da, for jeg kom hjem uten masse bæreposer i hendene.

Jeg klarer kl 9, kl 12 og kl 15-måltidene. Som oftest. Og det er kjempestort! Jeg merker at på de dagene jeg klarer det, så blir ikke rundene med maten på kvelden så ille heller. Og det er lettere å stå imot å kjøpe inn alt jeg kommer over i butikken, logisk nok fordi kroppen hungrer ikke like mye etter mat når den har noe å gå på. Jeg har også mer energi. Kommer meg ut og trener, er med på sosiale ting og reiser meg raskere opp når jeg har en nedtur.

Men jeg er redd for å falle av linen. Denne balansegangen mellom å leve halve dagen frisk og halve dagen syk er vanskelig. Jeg må gi spiseforstyrrelsen akkurat nok til at jeg kan overleve alle de overveldende følelsene som jeg enda ikke er godt nok rustet til å takle alene. Samtidig som at jeg sakte, men sikkert gjør små endringer i mitt fastgrodde spiseforstyrrede mønster, som en dag fører meg til Tuva Frisk.

I går klarte jeg mye:

• Jeg klarte kl 9, 12 og 15-måltidene.
  
  
• Jeg dro for første gang på Aktiv på dagtid sitt tilbud om fotballspilling på Ekerbersletta. Alene, uten å kjenne noen. Aktiv på dagtid er et tilbud for alle i Oslo mellom 18 og 65 år, som står helt eller delvis utenfor arbeidlivet og mottar ytelser fra NAV. Det koster 300 kr i året og for det får man trene på treningsenter, være med på fotball, volleyball, freesbegolf, golf, svømming, turer, klatring og mye mer. Jeg har hatt lyst kjempelenge, men spiseforstyrrelsen har holdt meg tilbake. Så at jeg klarte igår å dra opp på Ekebergsletta og spille fortball med et drøss med store mannfolk (bare en annen jente) var mestring til tusen!! Jeg er forresten en megakløne når det kommer til fotball. Treffer ikke ballen om den ligger stille foran meg en gang. Likevel klarte jeg å score et mål da. Lagde et bilde av meg selv i hodet hvor jeg så for meg at jeg scoret, og så enkelt var det. Takker og bukker håndballtreneren min som har introdusert meg for mental trening.
  
  
• Jeg hadde time hos psykiatren min og gav tydelig beskjed om at jeg trenger mer oppfølging rundt akkurat dette med næringsinntak, veiing og motivasjon. Jeg trenger et menneske som kan være min motivator på de dagene jeg ikke klarer det selv. For jeg sliter meg ut ved å være min egen heiagjeng. Det er slitsom å hele tiden snakke den spiseforstyrrede stemmen ned. Jeg trenger rett og slett noen som kan følge med og passe på at jeg ikke blir for hardt skadet om jeg skulle falle av linen. Derfor skal vi ha et møte med fastlegen min. Jeg liker henne veldig godt, men har bare vært hos henne et par ganger. Håper at hun kan bli min nye støttespiller. At jeg kan veie meg på kontoret hennes (takk for tips lillesophia), så jeg slipper å ha vekt hjemme.
  
  
• Jeg dro ut igår kveld og møtte gamle kjente. Enda en sosial begivenhet, det var kjempekoselig. Da jeg kom hjem i natt var den destruktive stemmen ganske sterk da, den blir alltid det når jeg har drukket, likevel sto jeg imot alt av selvskadingstrang og det som verre er. La meg bare pent til å sove.
  
  

I kveld er det kvinnekveld på Rockefeller, et arrangement under Skeive Dager som pågår i Oslo nå. Gleder meg masse til å vorse med jentene fra håndballlaget mitt, for så å bevege meg inn i et lokale fylt av et bredt spekter av lesber. Haha, det er ganske spesielt. Første gang jeg var der, for ca 10 år siden, ble jeg mæla ned av en gjeng med 50 år gamle kraftige kvinnerumper som tok litt mye plass på dansegulvet. Lille meg var ikke der på noen år, for å si det sånn. Utrolig bra event nå da, kanskje litt mer tilpasset for den yngre generasjonen!
Får vel reklamere litt for Pride Park også, som er et inngjerdet område på Rådhusplassen (gratis inngang). Her er det mange stander med info fra blant annet LO, Skeiv ungdom, Helseutvalget, Blikk, Røde Kors, og selvfølgelig, håndballklubben min: Raballder. Klikk på linkene for mer info.

Da avslutter jeg dette innlegget. Er faktisk mye lettere til sinns enn det jeg var da jeg startet. Motivasjon er høyere, ble så glad da jeg fikk formulert ut og lest svart på hvitt alt jeg klarte i går. Nå er det ikke så lenge til dagens måltid nummer to skal inntas og beholdes. :)

GOOOOOD HELG!!


(VEIEN NEDOVER GAV MEG UTSIKTEN.. Bygningen på toppen er hotellet vi bodde på i Ronda, Spania. Foto: Tuva, 19/6/11)